Vanlige feil når du klipper pauser i gamle opptak, og hvordan du unngår dem

Å klippe alt som ser stille ut

Den vanligste feilen er å la bølgeformen styre. Når lydsporet viser en flat stripe, ser det ut som bortkastet tid, og det er fristende å fjerne den uten å lytte. Men mange av disse stripene er pauser som gjør at tilhøreren rekker å tenke. En foredragsholder som stiller et spørsmål og venter to sekunder, gir deltakerne tid til å svare for seg selv. Klipper du bort ventetiden, blir spørsmålet til en påstand.

Jeg ber deltakerne våre om å lytte gjennom hele passasjen med hodetelefoner før de gjør det første kuttet. Merk deretter av hver stillhet med en kort notat om hva den gjør: pust, tenkepause, overgang eller ren dødtid. Bare den siste typen skal fjernes uten videre. De andre vurderes enkeltvis, og ofte er det nok å korte dem ned i stedet for å ta dem helt bort.

• Lytt før du klipper, ikke bare se på bølgeformen
• Skill mellom dødtid og pauser som gir mening
• Kort ned heller enn å fjerne når du er i tvil

Å fjerne nøling som bærer innholdet

Nøling og pauser er ikke det samme. En lang pause midt i en setning kan være tekniske problemer eller leting etter ord, og den kan gjerne kuttes. Men noen ganger sier nølingen noe: foredragsholderen veier et svar, korrigerer seg selv eller markerer at neste punkt er viktigere enn det forrige. Tar du bort det, kan setningen få en sikkerhet den aldri hadde i originalen.

Spesielt i opplæring om regelverk eller sikkerhet er dette viktig. Et forbehold som kommer etter en tenkepause skal ikke bli borte fordi pausen ble klippet bort. Test derfor alltid kuttet ved å høre setningen før og etter. Betyr den noe annet, eller virker den mer kategorisk, har du gått for langt. Da legger du pausen tilbake, eller beholder en forkortet utgave av den.

Å glemme bildet når lyden klippes

Et opptak består av både lyd og bilde, og kutt i det ene må følges av det andre. Hvis du fjerner en pause i lyden, men skjermen viser et lysbilde som skifter akkurat i den pausen, kan bildet henge etter eller hoppe foran fortellingen. Det samme gjelder pekeren, markeringer på skjermen og ansiktet til den som snakker, som plutselig hopper på en måte som virker unaturlig.

Sjekk alltid kuttpunktet med både bilde og lyd synlig. Der foredragsholderen er i bildet, er et hardt kutt ofte tydelig for øyet, og da kan en kort overgang eller et kutt til lysbildet i stedet løse problemet. Når bare skjermen vises, er det lettere, men du må likevel passe på at lysbildebytter og animasjoner havner på riktig sted i forhold til det som sies.

• Kontroller bilde og lyd sammen ved hvert kutt
• Se etter hopp i peker, markering og ansikt
• Bruk lysbildet som dekkbilde der et kutt blir synlig

Å klippe så stramt at tempoet blir slitsomt

Når alle pauser fjernes, blir resultatet fort et opptak uten pusterom. Setningene følger hverandre uten luft, og seeren blir sliten etter ti minutter. Mange tror at kortere varighet alltid er bedre, men en opplæringsvideo skal følges, forstås og huskes. Det trenger noen sekunder mellom tankene, særlig etter en komplisert forklaring eller før et nytt tema.

En enkel regel vi bruker i kurset, er å la en naturlig setningspause bli stående, gjerne rundt et halvt sekund, og la større temaskifter få litt mer. Bruk gjerne en referansesekvens fra opptaket der tempoet fungerer godt, og sammenlign resten mot den. Spiller du av ferdig klipp i vanlig hastighet og ikke lenger kan følge tankegangen uten å spole tilbake, er det klippet for stramt.

Å ikke dokumentere hva som er fjernet

Når pauser er klippet bort, finnes det ikke lenger noe spor etter dem i den ferdige filen. Kunden som skal godkjenne, ser bare resultatet, og kan ikke vite om et sekund eller et helt minutt er tatt ut. Det skaper usikkerhet, særlig hvis det senere kommer spørsmål om hva foredragsholderen egentlig sa eller hvor lenge en demonstrasjon varte.

Føring av en enkel liste over kuttene løser dette. Skriv tidspunktet i originalopptaket, hvor mye som er fjernet og en kort begrunnelse. Listen følger versjonen til godkjenning, slik at kunden kan se at ingen faglige forbehold er borte. Og skulle noen ønske en pause tilbake, er det lett å finne den i originalfilen, som du alltid beholder uendret ved siden av den oppdaterte versjonen.

• Noter tidspunkt, varighet og begrunnelse for hvert kutt
• Legg listen ved når versjonen sendes til godkjenning
• Behold originalfilen urørt

Å la verktøyet bestemme i stedet for ørene

Mange redigeringsprogrammer har en funksjon som finner og fjerner stillhet automatisk. Den er nyttig som utgangspunkt, men den kan ikke vite forskjellen på en pause som gir mening og en som ikke gjør det. Innstillingen er ofte basert på lydnivå alene, og da kuttes både pust, svak tale og bevisste pauser på samme måte. Resultatet må alltid gjennomgås manuelt.

Bruk automatikken til å finne kandidater, ikke til å ta avgjørelsene. La programmet markere stille partier, gå gjennom markeringene en etter en, og godkjenn eller forkast hver for seg. Det tar lengre tid enn å trykke på en knapp, men du unngår kutt midt i ord, avkortede innledninger og setninger som mister sin siste stavelse. Det er også den beste måten å lære hva som faktisk fungerer i ditt eget materiale.